Jeg var på min første kontroll på Haukeland etter behandlingen i dag, og der kunne det konkluderes med at jeg har vært gjennom all behandlingen jeg skulle ha og er nå frisk. Det viser seg nå at legen min er ganske sikker på at den lille klumpen de fant i lungen min ikke var noen kreftsvulst i det hele tatt, men at det som ga utslag på blodprøvene var en liten usynlig spredning til en lymfeknute på bakre bukvegg. Denne spredningen er uansett tatt knekken på av cellegiften.
Nå skal det i alle fall festes (ikke det at jeg ikke har gjort det før nå).
Ja, da er jeg hjemme i kollektivet igjen, og er faktisk i overraskende god form sett i forhold til forrige gang. Det har sikkert noe med at jeg ikke har vissheten om at jeg må gjennom en kur til tyngende over meg. Jeg er nå klar for å komme igang med livet etter behandlingen. Det innebærer i det store og hele kontroller i 10 år framover for å sørge for at jeg ikke får noe tilbakefall.
Da er jeg endelig ferdig med all Cytostatica. Siste rest av Bleomycin, Cisplantin, Vepesid og Ifosfamid gikk ned i går, og nå ligger jeg på Haukeland over helga for å komme meg litt. Det har ikke blitt noen festing for å markere begivenheten enda, men det skal ordnes når jeg tar meg en tur hjem helga 10-12 november. November er en herlig måned…
Jeg har nå nettopp kommet tilbake fra min siste mellomkur på poliklinikken på Haukeland. Det er en greie som bare tar et par timer, så jeg er nå på Griegakademiet og venter på en time i vokalarrangering. Det gir meg god tid til å reflektere litt over behandlingen jeg snart er ferdig med.
Når man har fått en diagnose, og skal få en behandling for den, regner man med at behandlingen skal gjøre deg frisk. Nå visste jeg på forhånd at en kreftbehandling er litt spesiell, og jeg visste også at den kom til å gjøre meg frisk. Frisk har jeg en mistanke om at jeg faktisk ble etter andre hovedkur. Alle tumormarkørene er nede på normalt nivå, og legene er tross alt i tvil om jeg har en svulst i lungen i det hele tatt.
Det som er spesielt med kreftbehandling er det at den gjør deg syk. Cellegiften ødelegger slimhinner, fordøyelse, imunsystem og hår som bare cellegift kan. Cellegift bryter ned kroppen. Den bryter selvfølgelig også ned kreftcellene, men det merker man jo ikke noe til. Når man er frisk og ikke har noen kreftceller igjen, er det å bryte ned kroppen det eneste cellegiften gjør. Ved en behandling av andre sykdommer blir du bedre og bedre, men ved behandling ved cellegift blir du bare dårligere og dårligere. Det er derfor litt lite motiverende at jeg har følelsen av at den siste behandlingen jeg skal inn til om en uke bare gjøres “for sikkerhets skyld”.
Det er vel bare å tenke at den faktisk er for sikkerthets skyld, og skal man gjøre noe, skal man gjøre det ordentlig. Det er jo best å være sikker på at man har blitt kvitt alt, når man først skal gjennom en sånn behandling. Jeg får også se på det som en personlig bragd å ha vært gjennom fire harde cellegiftkurer og likevel fullføre semesteret ved Griegakademiet.
Har nå fått ordre om å holde meg unna folk igjen. Som utførlig beskrevet i linken i innlegget under, har den siste kuren vært hard. Jeg får i utgangspunktet en cellegift som har imundempende virkning. Den nye cellegiften jeg får har også imundempende virkning. I tillegg ble supersprøyta mi satt ett døgn senere enn forrige gang. Alt dette har akkumulert i at jeg nå har et lavt imunforsvar igjen, og er iført portforbud i helga av sykehuset. Vel, det er ikke portforbud akkurat, men jeg må holde meg unna steder der det er lett å plukke opp sykdommer. Dette innebærer konserter. Får holde meg til CD-er i helga…
Et bilde av meg uten hår finnes nå i ”Om meg”-seksjonen.
Siste kommentarer